Gullet sikret i uvanlige omgivelser

Sesongen 96-97 dro mot slutten og Storhamar hadde vært seriemestere i teorien i lang tid. Det handlet mest om å komme så langt i sesongen at man også i praksis kunne innkassere gullmedaljer og pokal. Hamarlaget hadde vært i en klasse for seg selv og var så og si uslåelige. Av de 29 foregående kampene hadde 26 endt med seier, to med uavgjort og ett med tap.

Foran bortekampen mot Lørenskog, den sjette siste i serien, ville ett poeng være nok til å sørge for at ingen kunne ta igjen de gule og blå. De tre foregående seriemesterskapene hadde budt på folkefest og finale-stemning rundt den avgjørende kampen. Gitt omstendighetene ble det en annerledes opplevelse denne gangen. Ingen spenning var knyttet til utfallet, verken av gullkampen eller matchen som kunne avgjøre det hele. Det var bare et lite mål på veien mot det som så ut til å bli et like sikkert NM-gull.

Foran kun 272 forfrosne sjeler i Lørenskog Ishall skulle Storhamar cruise inn til sitt fjerde seriemesterskap i like overlegen stil som de hadde gjennomført det aller meste av sesongen. Hjemmelaget spilte sin aller første sesong i toppserien og var med i kampen om den siste sluttspillplassen. Den ferske treneren Roy Johansen øynet imidlertid ingen håp om poeng til hjelp i denne kampen. Det var to forskjellige divisjoner som møttes her og poengene de trengte måtte skaffes mot Hasle/Løren, Furuset og Manglerud Star.

Det som måtte være av spenning ble utløst allerede i første halvdel av første periode. Storhamar fosset fram og tok ledelsen etter halvannet minutt da Pål Johnsen gjorde 1-0. Etter ti minutter hadde Jouri Leonov og Tom Erik Olsen scoret hvert sitt mål og avgjort kampen. Ytterligere en putt fra Olsen et par minutter senere gjorde at Norges Ishockeyforbund like gjerne kunne kommet inn i pausa og levert gullmedaljene.

Midtperioden bar preg av dette og bød på ordentlig "hawaii". En real slosskamp der Lubos Sikela tok tak for Storhamar innledet det hele og etterhvert fikk også hjemmelaget være med å "leke". Et slapt storhamarforsvar lot likegjerne hjemmelaget score fire ganger i midtperioden. Det var imidlertid aldri noen fare og en trygg ledelse ble hele veien holdt. Ole Eskild Dahlstrøm fortsatte sin drømmesesong med en knaller i krysset til 5-1, mens en ung Snorre Hallem scoret sitt tredje i karrieren til 6-2. Leonov rakk også å bli tomålsscorer før perioden var omme.

I den siste pausa strammet trener Petter Thoresen til og hjemmelaget fikk ikke være med på samme måte lenger. Storhamargutta sørget for å oppnå sitt delmål om å nå tosifret med to sene scoringer. På de siste to minuttene rakk Martin Åhlberg å score sitt første, mens Tom Erik Olsen noterte seg for nummer tre.

Dermed var teori blitt praksis og all fokus kunne gå mot sluttspillet. Storhamar bremset ikke nevneverdig på veien dit og vant også de fem gjenværende kampene og forlenget sin ubeseirede rekke til 30 kamper!

Lørenskog klarte også sitt mål om å knipe den åttende og siste sluttspillplassen og lagene møttes på ny i kvartfinalen. Det ble ikke stort mer spennende og Storhamar vant tre strake med en samlet målscore på 26-3!