Motgangen fortsetter

Det er tøffe tider for de gule og blå. I kveld skulle kjerringa reises i hjemmekampen mot et svekket MS. I stedet ble det en kamp preget av forknyttet vilje og frykt for å tape. Noe som i sin tur ledet til tap mot et av seriens svakeste lag.

Det kunne ikke blitt en bedre mulighet til en god start enn når begge kampens dommere fant hver sin utvisning på MS etter snaue sju minutter. Preget av den senere tidas motgang fikk ikke Storhamar noe trøkk på sakene og mistet pucken ut ved flere anledninger. Avslutninger ble det så som så med, og man måtte bare være tålmodig.

MS var som de pleier å være, oppofrende, ustrukturerte og vanskelige å spille mot. De hogg også til når sjansen bød seg og lagde litt trøbbel foran Hestmann ved noen anledninger. I den andre enden av bana sto Steffen Søberg og var tryggheten selv når Storhamar kom til muligheter. Ikke at det var så mange å snakke om for noen av lagene i første periode, tretten skudd totalt.

Et par minutter før den siste pausa kunne MS utnytte muligheten på en overgang og nøling i bakre rekker hos Storhamar. Hesler kom fri og vispet inn 1-0.

Ytterligere dårlig nytt kom da Pål Johnsen forsvant ut etter en duell i midtsona. Han kom ikke tilbake i kampen.

Midtperioden ble noe bedre og Søberg fikk langt mer å gjøre. Skuddene var imidlertid litt for enkle og målvakten fikk det mye som han ville. I en periode hvor MS hadde fått opp trøkket og skapte farligheter som bare en god Robert Hestmann hindret i å bety ytterligere baklengs scoret Storhamar. Raskt spill i lengderetningen brøt opp MS-forsvaret og Nathan Martz kunne enkelt utlikne på en finfin pasning fra Joakim Jensen.

Nå var det håp om at Storhamar skulle få litt trua og gå i ledelsen. Det var noen bra muligheter, men avslutningen for upresise og dermed uavgjort etter to perioder.

Storhamar sto på, presset og ville mye. Det syntes spesiellt på duellspillet hvor dragene ikke sparte på kruttet og vasket fram muligheter ved god muskelbruk. Det var bare slik at det siste avgjørende manglet i dag. Og de få gangene det ble det var heller ikke flaksen med. Joakim Jensen var på rett sted til rett tid ved flere anledninger, men hadde akkurat den flyten som lang tids motgang gir. Altså ingen.

Da MS gikk på en kontring to mot en og satte 2-1 bak en uheldig Hestmann etter snaut halvspilt periode visste alle at det betydde trøbbel. Storhamar var redde for å gjøre feil, redde for å feile og det bandt spillerne som ikke klarte å prestere det nødvendige i offensiv sone.

Desperat press endte som regel i ingenting og klokka tikket ned. En utvisning på Fredrik Lystad Jacobsen med seks minutter igjen var noe man ikke trengte, og MS brukte overtallet til å holde puck og la tida gå. Sjansen bød seg da gjestene pådro seg to utvisninger på rad mot slutten. Det ble bare nesten også her. Etter å ha misset pucken ut ved noen anledninger ble det ikke nok trøkk, og når man kom til sjanser var verken hell eller dyktighet på dragenes side. Når pucken spratt over køllebladet til Eirik Skadsdammen som skulle sope den i åpent mål, så beskrev det kvelden.

Klokka tikket ned og MS tok en uventet, men for de veldig gledelig seier. For Storhamar var det nok et slag for selvtilliten, og starten på enda et par kvelder med sjelegransking for å finne ut hva som er galt. En opptur er det som trengs nå, og hvorfor ikke mot Vålerenga på søndag. Nå er det ingenting å tape og bare la det stå til. Det kan være positivt akkurat slik det er nå.