Endelig ut av skyggen

Storhamars historie fram til 28. februar 1993 var full av nesten-øyeblikk. I kamp om titler, sluttspillplasser og avansement hadde laget så godt som alltid feilet i den avgjørende kampen. Seriefinale mot Vålerenga om gullet i Eliteseriens andre del var derfor en stor eksamen for et Storhamar som hadde tatt mål av seg til å bli de største.

Det skulle bli en uforglemmelig kveld for de nesten fem og et halvt tusen frammøtte, og den første av mange skikkelige festkvelder de gule og blå kunne by på. Endelig skulle Storhamar være best når det gjaldt, endelig skulle Mester Erik kunne kalle seg mester på ordentlig!

Storhamar hadde levert en solid andre del av Eliteserien og gitt den nybygde OL-Amfien en verdig start. Av de tretten kampene som var spilt i serien før denne hadde ni endt med seier og fire med tap. Lillehammer var det eneste bortelaget som hadde fått med seg poeng fra OL-Amfien. Glippen, som kom i den siste hjemmekampen før denne, gjorde at serien levde helt inn. Stillingen var slik at Storhamar måtte unngå tap for å vinne serien.

Etter 10-1 i bortekampen et par måneder tidligere var Storhamar favoritter, men Vålerenga var og forble Vålerenga og kunne ikke avskrives!

Starten på kampen var egnet både til å roe nerver og gi håp om at det endelig skulle lykkes. Tom Erik Olsen var på farten og satte inn et overtallsmål etter bare 1.22. Det skulle imidlertid ikke være nok til å holde kampen fri for spenning og til en parademarsj som nok mange kunne ønske seg.

Den neste halvannen perioden skulle bli en stillingskrig med finalepreg. To lag som spilte på de sikre, og få målsjanser. Ikke så velspilt, men fortettet og spennende. Neste nettkjenning kom ikke før sju minutter gjensto av midtperioden. Det var den ustoppelige duoen Martin Åhlberg og Erik Kristiansen som skulle få det til å fungere igjen. Erik satte opp Martin og sistnevnte gjorde det han kunne best, nemlig å smette pucken i mål!

Håpet vokste berettiget, og avgjørelsen nærmet seg. Den skulle få et absurd skjær når den kom fem minutter senere! Vålerenga hadde pådratt seg to kjappe utvisninger og Storhamar hadde fått opp trøkket med to mann mer på isen. Alle følte at avgjørelsen kunne falle der og da. Legendariske Jim Marthinsen var allerede het i toppen over et mesterskap som så ut til å glippe. Han begynte nå å irritere seg over det han mente var offside i målgården, men fikk ikke noe gehør hos dommer. Mens alle fokuserte på pucken som var på vei ut til hardskytende Åge Ellingsen fikk han nok.

Jimmer'n buset ut av buret og da Åge klinket til fra blå sto han ute i rundvantet og kjeftet på dommeren. En lettere forfjamset Ellingsen kunne se avslutningen gå i fullstendig tomt bur. Det kokte fullstendig i Amfien, på både tribuna og isen. Målet ble stående og Jimmer'n ble belønnet med 10-minutters utvisning.

Kampen var på det nærmeste avgjort og Storhamar kontrollerte den tredje perioden fra start til slutt. Seriegullet nærmet seg, men det skulle ikke gå helt uten en kontrovers til før man var ferdig og igjen var Jim Marthinsen i fokus! Med tre minutter igjen var en av de gule og blå litt for nærgående og keeperkjempen kastet seg ned så lang han var. Det endte med nok en enkel jobb for Åge Ellingsen som kunne slå den siste spikeren i kista.

Noen minutter og et stolpeskudd fra Pål Martinsen senere kunne Storhamar slippe jubelen løs og feire sitt aller første mesterskap. Lettelsen var nesten vel så stor som gleden blant de som hadde opplevd de foregående årene og nå turte man virkelig å se lyst på framtida. Det skulle riktignok gå enda to år før man kunne kalle seg norgesmestere, men denne kvelden står spesielt i minnet til de som var der!